Etter den berømte første konserten for Gleng Bokkafé i Sarpsborg i 1987 ble vi enige om å slå våre pjalter sammen og lage en bredere anlagt turné neste høst (-88). Jørg Fr. Ellertsen fikk oppgaven, og vi begynte øvelsene. Navnet var det imidlertid ikke så lett å bli enige om. Vi het en stund "Vinylkvartetten" oss imellom, men ingen fikk bestemt seg, og tilslutt satte Jørg foten ned og kalte turnéen "Festkonsert" av og med Lillebjørn, Jan Eggum...osv. Så kunne vi ha det så godt. Vi spilte for halvfulle hus og etterlot oss en perlerad av panegyriske kritikker der vi fór frem. Den eneste landsdekkende avisen som gad å overvære den ene konserten vi gjorde i Oslo Konserthus var Klassekampen. Senere skulle alt snu.

Med bakgrunn i TV/plate-suksessen bestemte vi å skru Gitarkamerat-bryteren på igjen i 1990.

Lillebjørn har alltid ment at den viktigste grunnen til å skru PÅ GitKam-bryteren må være at man skal gjøre noe man ikke tidligere har gjort. Det vi til da ikke tidligere hadde gjort, var å skrive stoff sammen, for TV, plate og scene. Så da gjorde vi det, i 1990. Plata het "Typisk norsk" og solgte 60-70.000 eksemplarer. Blant mine favoritter finns helt klart "Anna på Grand Canaria" (Lillebjørn), "Ryktet forteller" (Jan) og Halvdans "Lene".
Vi fikk også Spelemannprisen for beste viseplate, og så ble vi "Årets Spelemann" med bronsjegrammofon på Grappa's kontor og munnharpe-stas på peishylla hjemme. Gjett om vi var stolte.

Tre år senere kom en telefon fra Anita Nyhagen hos Jørg Ellertsen AS og lurte på om ikke Gitarkameratene kunne være så vennlige å skru seg "på" igjen for å gjøre noe de ikke hadde gjort før: Spille en sommer på Hotell Klubben i Tønsberg. Denne utfordringen kunne vi ikke la gå fra oss, og slik hadde det seg at vi svingte oss i sadelen for tredje gang. Forestillingen het "GitKam 93" og åpnet med fire herrer i ulastelige bunader. Iløpet av det snaue året vi spilte, hadde vi denne bunaden av og på oss flere ganger enn det en vanlig 17.-maigjenger greier i løpet av et helt liv.
Etter Tønsberg-sommeren bar det rett inn på Chat Noir, som viste seg å være ledig helt til Powel Ramel skulle inn 2. november. Deretter ble det turné til krampa nesten tok oss. Vi avsluttet på Sjatå Nøff på våren med 8-10 stinne brakker og NRK-opptak. Så var det å slå bryteren i "Av"-posisjon igjen.

Etter at Skavlan-redaksjonen i NRK, og senere pressen, greide å klistre navnet vårt til en annen gruppe unge herrer med gitarer, fant vi ut at den eneste måten å ta tilbake navnet vårt på, var å komme oss ut på veien igjen. Det endte med 10 utsolgte Oslo Konserthus og et fullt Oslo Spektrum før jul 2010.

I skrivende stund (sept-12) står vi med ny forestilling og fulle hus på Dizzie-teatret: "GitKam 2012".
Denne gangen gjør vi også noe vi ikke har gjort før, vi har med oss tre musikere: Knerten Kamfjord-bass, Øystein Fosshagen-fele og Knut Hem-dobro/trommer.

Lillebjørns hjemmeside
Jans hjemmeside
Halvdans hjemmeside

Ellers kan det sies om Halvdan at han egentlig bare har én gitar, "Gitaren". Først ble han mobbet for sin mangeårige omgang med en Ovation og chorous-boks (elektronisk tørketrommel). Den prøvde Pål Ellertsen å ta livet av ved å kjøre over samme gitar med en Dodge RAM med firehjulstrekket koblet inn. Det gikk ikke. Gitaren var like hel. Dermed fortsatte det hele til han kjøpte en Martin J40. Denne har han brukt helt frem til våren 2000. Da falt han hodestups over en nydelig Santa Cruz hos Tre45 i Trodheim. Den har han ikke ledning til, ei heller gitarstativ. Men han tviholder frenetisk på en Shubbs capo vi alle har prøvd å ta fra ham.
Nå har han kjøpt den siste av de 8 Martin "Øystein Sunde signatur model" som kom til landet i 2010. Veldig hyggelig, Halvdan!